Antikken er fortsatt sv?rt popul?r p? operascenen og jeg har skrevet i hvertfall to blogginnnlegg om temaet (s?k p? "opera"). Orfeus har imidlertid en helt spesiell plass i operahistorien og den har jeg enda ikke skrevet om, men som jeg nevnte i et blogginnlegg i 2022 la jeg inn en forelesning om Orfeus p? operascenen i emnet ANT1500 i forbindelse med Den norske operas oppsetning av Orfeus i underverdenen v?ren 2022. Jeg holdt forelesningen, men pga. COVID fikk hverken studentene eller jeg sett denne oppsetningen. N? har Den norske opera satt opp forestillingen igjen og for den klassiskinteresserte er den vel verdt et bes?k. Her er det mye ? reflektere over – ikke minst for de som kan sin mytologi og har Ovids Metamorfoser friskt i minne. (Og her smetter jeg like godt inn en liten forh?ndsreklame for Thea Selliaas Thorsens nye oversettelse av nettopp Ovids Metamorfoser som skal komme i Kanon-serien i 2024).
Orfeus og Eurydike
Fortellingen om Orfeus og Eurydike er en av de mest kjente episodene fra antikkens mytologi. Den finnes i flere varianter, men i klassisk litteratur er den kanskje mest fullendte versjonen ? finne f?rst i Vergils l?redikt om jordbruk, Georgica (bok 4. 452 ff) og deretter Ovids Metamorfoser. I boken om bir?kting forteller Vergil hvordan den nygifte Eurydike blir forfulgt av Airistaeus og p? sin flukt f?r et d?delig slangebitt. Den s?rgende Orfeus klarer gjennom sin musikk ? bevege underverdenens gud til ? returnere Evrydike, men p? en betingelse – at han ikke snur seg f?r de er helt oppe. Men Orfeus glemmer seg - eller klarer ikke ? holde seg. Som Ovid skriver:
… i bekymring for henne og grepet av trang til ? titte,
Vendte den elskede blikket, og straks falt hun atter tilbake!
Armene strakte han ut for ? holde og holdes, fortvilet
Kjempet han uten ? grip?e om annet enn svinnendeluftdrag.
Hun som igjen m?tte d?, rettet ikke én anklage mot sin
Husbond (for unntatt ? elske, hva kunne hun anklage ham for?)
Bare et siste ?farvel? som knapt n?dde frem til hans ?rer,
sa hun, og s? var hun atter blitt oppslukt av stedet hun kom fra.
(10.48-63- her i oversatt av T. Selliaas Thorsen i programheftet for Den norske operas oppsetning av Monteverdi, Orfeo)
Etter dette s?rger Orfeus dobbelt og han synger s? dyr og tr?r og til og med klipper blir fjetret. Men han skyr kvinner og det blir til slutt hans endelikt. Han blir revet i stykker av rasende menader.
Fortellingen om Orfeus og Evrydike har vist seg sv?rt popul?r. Man finner Orfeus og Eurydike i alt fra romaner til dataspill. Wikipedia-artikkelen om Orfeus har en sv?rt imponerende liste. Og ogs? her p? berget finner vi Orfeus-varianter – f.eks. Johan Sebastian Welhavens dikt ?Orfeus?. Fortellingen kan ogs? plasseres i eksotiske settinger, min favoritt i s? m?te er filmen Orfeu negro (1959) der hele episoden utspiller seg under karnevalet i Rio de Janeiro.
Diktere og kunstnere trekker frem forskjellige aspekter ved myten – ikke minst kj?rlighet og tap, men ogs? kunst, som Inger Merete Hobbelstad trekker frem i et utmerket essay i det digitale programmet til den nye Orfeus-oppsetningen. P? mange mater er Orfeus en kunstnernes mann og mange har f.eks. tolket bruken av Orfeus i Metamorfosene sv?rt metapoetisk (Orfeus er fortelleren i hele bok X).
Orfeus p? operascenen
Orfeus er imidlertid ikke bare kunstner, han representerer s?rlig musikkens kraft. Og fortellingen om Orfeus og Evrydike har derfor ikke uventet v?rt sv?rt produktiv i musikken. Den kan ogs? knyttes spesielt tett opp til operaens historie. Bare mellom 1600 og 1762 var det 30 operaer om Orfeus! Den siste jeg vet om er Beat Fuhrers Begehren (2009) og det finnes ogs? en Broadway-musikal om temaet, Hadestown (2006). Men det er s?rlig to operaer ved siden av Offenbach som er virkelig ber?mte: Monteverdis Orfeo og Glucks Orfeus og Eurydike.
Det er neppe tilfeldig at den ene kandidaten til verdens f?rste opera er nettopp Orfeo av Monteverdi (1607/9). I anledning et karneval for Hertugen av Mantova griper Monteverdi og hans librettist Alessandro Striggio til myten om musikeren Orfeus i sin skapelse av en helt ny sjanger. Her spiller de b?de p? renessansens ideer om ? gjenskape det antikke drama ved bruk av kor og dans, men ogs? den sv?rt popul?re pastorale formen (Evrydikes d?d p? engen i det hun blir forfulgt av gjeterguden Aristaeus). S?rlig er operaen kjent for utvikling av polyfoni og den sv?rt virtuose Orfeus-rollen (som ble sunget av en kastrat). I denne varianten starter historien med bryllup og ender med at Apollon kommer til unnsetning etter at Orfeus har snudd seg slik at det blir en ?happy ending? (dvs. det fantes ogs? en annen tidligere variant der menadene torturerte Orfeus til d?de).
Christoph Willibald Gluck og hans librettist Rainieri Calzabigi tar en mer klassisistisk tiln?rming til fortellingen. Inspirert av kunsthistorikeren Winckelmans ideal om ?edle Einfald und stille Gr?sse? slanket de b?de historien og det musikalske uttrykket ytterligere. Det hele starter med den s?rgende Orfeus ved Eurydikes grav. I denne versjonen er det imidlertid Eurydike som blir ut?lmodig og feiltolker at Orfeus ikke vil se p? henne og dermed f?r ham til ? snu seg. Historien ender imidlertid ogs? her med at det elskede par bl?ir gjenforent, denne gang er det Amor som griper inn. Operaen er kanskje aller mest kjent for den instrumentale delen ?de salige ?nders dans?, men ogs? Orfeus’ klagesang ?Che faro senza Eurydice? er popul?re ?highlights?.
Offenbachs frekke forvrengning
Alt dette har Offenbach og hans librettister med seg n?r de u?rb?dig kaster seg over myten p? midten av1800-tallet i operetten Orfeus i underverdenen (1858/78). I denne versjonen er det ingen kj?rlighet mellom Orfeus og Eurydike. Tvert imot, de vil ikke egentlig ha hverandre lengre. Orfeus er en selvopptatt fiolinist og Eurydike har sine interesser. Orfeus blir imidlertid tvunget av folkemeningen (karakteren le peuple som har en funksjon ikke helt ulikt et gresk kor) til ? fors?ke ? hente Eurydike opp fra underverdenen og de blir begge lykkelige n?r Zeus tordenkile gj?r at Orfeus snur seg og de dermed skilles like vel. Operetten er i dag nok mest kjent for sitt can can-nummer som foreg?r p? en heidundrande fest i underverdenen, s? man kan godt skj?nne at Eurydike vil bli.
Offenbach og hans librettister kan definitivt sies ? ha forvrengt historien og deres alminneliggj?ring av de antikke gudene virket nok provoserende. Samtidig er de veldig tett p? antikke kilder og viser hvor utbredt kjennskapen til s?rlig Vergil og Ovids tekster m? ha v?rt i Paris’ bourgoisie. Aristaeus er simpelthen bir?kter – noe som er en direkte henvisning til konteksten i Vergils variant, kapittelet om bir?kt i Georgica. N?r det gjelder Ovid er det ikke bare passasjene om Orfeus som her refereres til, men ogs? hans gjengivelser av Zeus forskjellige erobringseventyr der han opptrer forvandlet – fra svane, via gullregn til tyr. Sangen Rhapsodie des metamorphoses som fremf?res av olympens gudinner er en katalog helt p? linje med Arachnes teppe i Ovids bok 6. Det komiske klimaks kommer n?r Zeus forvandlet til flue (ja, du leste riktig) fors?ker ? forf?re Eurydike. Duetten Duo de la mouche er en tour de force. Og det er ganske befriende ? se og h?re for folk som har lurt p? de mer "praktiske" aspektene rundt fortellingene om Leda og svanen eller Europa og tyren.
Jupiter som mygg fra en fremf?ring i 1858!
Foto Public domain
"Metoo", selvf?lgelig
Mens Napoleon III og det franske bourgoisies dekadense nok var den egentlige skyteskive for Offenbach og hans librettister, er det ?Metoo? som st?r i fokus i Den norske operas oppsetning n?r Vidar Magnussen lar olympens gudinner n?rmest angripe Zeus i metamorfoserapsodien (han blir p? sin side forsvart av et sett dansende joniske s?yler). Og n?r Zeus skal forf?re Eurydike utkledd som flue blir det hele totalt mislykket. Evrydike er s? definitivt heltinnen i denne versjonen der hun g?r fra utro og blond til ?empowered? can-can-dansende furie.
Selv om publikum nok ikke har sin Ovid og Vergil like present som operagjengerne p? 1800-tallet, har dramaturg og ikke minst scenograf og kostymedesigner lagt inn mangt som kan glede en klassiker. Bir?kteren Aristaeus er kostelig (med bir?kterhatt og det hele) og min 11-?ring kunne kjenne igjen de olympiske gudene p? sine attributter. (Selv ble jeg spesielt begeistret for Junos g?sehatt) Det pastorale er ogs? godt ivaretatt – denne gang med 52 sauer p? scenen.
Det er selvsagt ikke alle grep jeg er like begeistret for, men det er artig ? se hvordan de antikke mytene - ogs? i forvrengt form - fortsatt fungerer. Det var sv?rt god stemning i salen. Dette viser at antikken ikke bare er god ? tenke med, den er ogs? til ? le b?de av og med.
Logg inn for ? kommentere