Sommeren 2021 fikk jeg plutselig masse sp?rsm?l om antikken fra min spanske svigermor. Hun leste sommerens spanske bestselger og store flyplassbok, Irene Vallejo, El infinito en un junco. Samme h?sten m?tte jeg min gode arkeologkollega Rasmus Brandt som oppspilt kommenterte den italienske versjonen. Boken har g?tt sin seiersgang rundt hele verden og har blitt popul?r b?de hos lek og l?rd. Boken kom i ?r p? norsk under tittelen Evigheten i et siv. Historien om boken oversatt av Lene Stokseth.
Den antikke bokens biografi
Den spanske klassiske filologen Irene Vallejo inviterer leserne sine med p? en fabelaktig reise fra prologen der ?mystiske grupper av menn til hest tr?ler de greske landeveiene? p? jakt etter tekster til biblioteket i Alexandria til epilogen der en liten h?r av hester, muldyr og kvinner v?ger seg gjennom fjellpassene i Appalachene med saltasker fulle av b?ker p? 1930-tallet. Skj?nt hovedvekten av teksten er lagt p? antikken. Vi f?lger teksters materielle historie fra Alexander den store til omtrent 200-tallet e.Kr, men med mange koblinger og frempek til den ?vrige historien. Om dette er en bokhistorie fortalt gjennom antikken eller antikkhistorie fortalt gjennom boken er ikke helt godt ? si. Det er i hvertfall en hyllest til begge deler.
Heller ikke genren er helt opplagt. Den starter som en roman og er full av anekdoter, men er samtidig utstyrt med fotnoter og en solid litteraturliste. Ettersom jeg akkurat har undervist om antikk historiografi minner den meg p? mange m?ter om en antikk biografi – verk med en viss ytre kronologi, men med vekt tematikker og anekdoter. Vallejo skriver gjennomg?ende med en blomstrende begeistring som det skal godt gj?res ? ikke bli smittet av.
Faglig gjenspeiler boken de siste ti?renes fokus p? de materielle sidene ved den antikke litteraturen. Bokhistorie er ikke lenger bare et avgrenset studium for edisjonsfilologer og bibliofile, men preger hele v?rt bilde av den antikke litteraturen og litteraturhistorien. Hver tid preges av hva man kan lese, hvem som kan lese og hvordan man leser. Dette kommer tydelig frem b?de i Jon Haarbergs kapittel om antikken i den nyeste norske verdenslitteraturhistorien og Ingela Nilssons kapittel i den fortsatt ganske s? ferske svenske varianten.
Det store og det lille
Vallejo trekker som nevnt frem detaljer og anekdoter. Hun er sv?rt konkret i hvordan hun ser for seg livet i en antikk bokhandel eller blant Ptolemaios’ utsendte boksankere. Hun skriver detaljert om papyrusplanter og kalligrafi. Men disse anekdotene og detaljene inng?r ogs? i st?rre tematikker – til dels dagsaktuelle s?danne.
Hun skriver om globalisering og globaliseringsfrykt. Om kanon og klassikere. Sensur og slaver. Hun f?r meg til ? virkelig tenke over det mirakelet at skribentene i det store middelhavsomr?det tross alt hadde en felles referanseramme n?r de leste de samme skriftene og hva slags implikasjoner det faktisk har. Hun stikker ikke under en stol at Platon i tredje bok av Republikken lefler med sensur. Og hun trekker frem hvor ironisk det s? blir n?r studenter i dagens London krever at Platon blir tatt bort fra pensum. Det er ogs? tankevekkende n?r hun merker seg hvordan slavene er hovedpersoner i b?kenes historie i Roma – det var slaver som sto for ?alle fasettene ved produksjonen av litter?re verk, fra ? undervise i skriving til kopiarbeidet? – mens det i 1800-tallets USA var ulovlig for slaver ? l?re ? lese ? skrive.
En liten forlagsskandale
Det er befriende med en popul?r bok om antikken som ikke er anglo-amerikansk. Det spanske blikket preger utvalget p? en artig m?te. Her blir det f.eks. mye Martial (som jo kom fra provinsen Hispania Tarraconensis), men han er nettopp en forfatter som har mye ? by p? n?r det gjelder innsikt i materielle forhold og heller aldri kjedelig. Vallejo virker sv?rt glad i ham og tiltaler ham til og med i et parti av boken. Ogs? sekund?rlitteraturen ?pner ?ynene for ikke anglo-amerikanske perspektiver.
Like vel et surt oppst?t: Boken er fint oversatt til norsk. Det kan virkelig ikke alltid ha v?rt lett ? oversette denne ganske s? h?ystemte spanske prosaen til norsk, men det har derimot totalt sviktet n?r det gjelder oversettelse av greske og latinske navn og antikkfaglig oppf?lging av oversetteren. Boken er simpelthen full av hispanismer. For en som pr?ver ? f? studenter til ? bruke norske stavem?ter er det forstemmende n?r s? mange greske og latinske ord og uttrykk er gjengitt i spansk utgave. Alexander f?r f.eks. kallenavnet magno (ikke det latinske magnus), Lukian omtales som Luciano, Lykeion som Liceo, Tacitus’ Annaler er blitt Anales osv. osv. Dette er sjenerende i br?dteksten, men enda verre i fotnotene. Og der vil det gj?re det ekstra vanskelig for de som faktisk ?nsker ? finne en originalkilde n?r tittelen er gjengitt p? spansk manér.
Oversetteren har for s? vidt gjort et godt valg n?r hun bruker eksisterende norske oversettelser ved lengre sitater og det er forbilledlig med en egen liste over disse i et appendiks, men det er underlig at det er Gjertsens utgave av Aristofanes’ komedie Froskene fra 1898 som refereres til n?r vi akkurat fikk en ny oversettelse av Robert Emil Berge i 2016. Ja, oversettelsen kom faktisk p? samme forlag som Vallejos bok, Gyldendal!
Forlaget hadde ?penbart trengt ? bruke en antikkyndig konsulent her. B?ker som dette er sv?rt viktige for opprettholdelsen av norsk som fagspr?k, men da m? man ta det faglige p? alvor. Hvis boken blir s? popul?r at det kommer et opplag til, er en grundig gjennomgang p? sin plass.
Bokens lysende fremtid
Men jeg vil gjerne slutte med noe mer positivt. Leserne m? absolutt ikke skremmes (og jeg vil jo gjerne at man skal selge s? mange b?ker at den kommer i et nytt og forbedret utgave). Om det ikke har fremg?tt tydelig nok allerede s? er Vallejo en entusiast og hun leverer et sterkt forsvar for boken som medium og teknologi. Hun g?r hardt i rette med katastrofeteoretikerne som sp?r bokens d?d. Vi tror ofte at det er mer fremtid i det nye enn det gamle, men Vallejo minner oss om at det kanskje oftere er omvendt. Jo flere ?r en gjenstand eller skikk har best?tt, jo st?rre fremtid har den. Det nyeste forsvinner som regel f?rst. Som hun skriver, i fremtiden ?kommer det til ? finnes stoler og bord, men kanskje ikke plasmaskjermer eller mobiltelefoner?. Og hvem husker telefaksen?
Hvis Martial hadde reist i en tidsmaskin til v?r tid ville mye overrasket ham og kanskje skremt ham, men ikke b?kene! Vallejo ser for seg at ?(D)em ville han kjenne igjen. Han ville vite hvordan han skulle holde dem, ?pne dem og bla gjennom sidene. Han ville f?lge linjeradene med pekefingeren. Han ville f?le befrielse – noe fra hans verden er fremdeles blant oss.? Det setter ting i perspektiv!
Logg inn for ? kommentere